Informasjon til legen
Kvifor legeattest?
Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag forbyr bruk av snøskuter, ATV mv. i utmark med mindre
det føreligg dispensasjon (løyve) til transporten gjeve av kommunen.
Forskrift for motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag §§ 5b og 6 gir heimel til dispensasjon
med formål om transport av funksjonshemma:
- § 5b: Etter skriftleg søknad kan kommunestyret gi løyve til bruk av snøskuter for
funksjonshemma. (Rådmannen har delegert mynde frå kommunestyret til å gje løyve)
- § 6: I unntakstilfelle kan kommunestyret etter skriftleg søknad gi tillatelse til kjøyring ut over
forskriftens §§ 2-5 dersom søkjaren påviser eit særleg behov som ikkje knyttar seg til
turkjøyring og som ikkje ksn dekkast på annen måte
Kva kommunen treng svar på:
For å kunne behandle søknaden trenger kommunen svar på følgande:
- Om bevegelses-/funksjonshemmingen er varig.
- Kvarvidt søkjar er i stand til å transportere seg selv til/fra bestemmelsesstaden til fots eller på
ski.
- Om søkjer kan benytte det lokale leiekjøyringstilbodet.
Kvarvidt søkjer er i stand til å transportere bagasje og utstyr er mindre relevant, siden hjemmelen i
§§ 5b og 6 i utgongspunktet kun gjelder egentransport.
Hjemmel for å kreve legeattest
Hjemmel for å kreve legeattest ligger i Miljøverndepartementets rundskriv T-1/96:
Bevegelses- eller funksjonshemmede som har behov for snøscooterkjøring må søke om
tillatelse til det etter forskriftens § 5 første ledd bokstav b. Behovet for transporten må ved
avgjørelsen av søknaden avveies mot de skader eller ulemper den vil føre til, og det kan
eventuelt settes vilkår. I avveiningen må det legges vekt på den særstilling
funksjonshemmede står i med hensyn til transportbehov.
Det kan bare gis tillatelse etter forskriftens § 5 første ledd bokstav b ved varig
funksjonshemming. Kommunen kan kreve legeerklæring som dokumentasjon. Personer
som på grunn av alder eller midlertidig sykdom er bevegelseshemmede, går ikke inn under
bestemmelsen. Dispensasjon for disse må i tilfelle vurderes etter forskriftens § 6.
Bevegelseshemmede/funksjonshemmede stiller i en gruppe for seg som har større behov
for, og må gis større muligheter enn andre til å bruke motoriserte fremkomstmidler. De
kan således ha et "særlig behov" for motorferdsel etter forskriftens § 6. Om den enkeltes
bevegelseshemming er av en slik art at det foreligger et "særlig behov", må vurderes
konkret i hvert enkelt tilfelle. I denne forbindelse kan det være aktuelt å legge vekt på
legeerklæring.
Slik kjøring kan ikke sies å være turkjøring som ikke kan tillates. Ved vurderingen av om
lovens kriterier for å gi tillatelse er oppfylt, må det legges vekt på graden av
funksjonshemming/ bevegelseshemming og hva slags kjøring det søkes om. Det kan gis
tillatelse til transport til bestemte steder etter en nærmere vurdering, f.eks. hytte eller
utfartssted, mens kjøring ut over dette bør man være restriktiv med å tillate